35 år siden Vegårsheiulven ble skutt

 35 år siden Vegårshei-ulven ble skutt.

Hele jaktlaget er samlet rundt Vegårsheiulven, som har fått en pinne i kjeften slik at folk kan se hvor farlig den er. Jaktleder Lars Saga sitter og holder på ulven mens ulveskytteren Nils Belland sitter ved siden med rød lue (foto: Ottar Johansen).

Ulveskytter Nils Belland og Lars Saga. (foto: Ottar Johansen)

I januar for 35 år siden ble den kjente Vegårsheiulven skutt.
Når jeg i ettertid ser tilbake på alt det som skjedde i forbindelse med jakten, så får jeg igjen følelsen av håpløshet og tragedie.
Foranledningen til ulvejakten, som endte så tragisk den 11. januar i 1984, startet i slutten av august 1982 da ble det funnet sau som var drept av rovdyr. Viltformannen Lars Saga mente det var ulv. Han ville straks ha fellingstillatelse. Fellingstillatelse ble ikke gitt grunnet fredningsbestemmelsene.
Den 13. januar i 1983 ble det holdt et stort rovdyrmøte på Vegårshei hvor noen få fra naturvernsiden var til stede.

Hele stemningen på møtet var av en slik karakter at det nærmest var forbundet med fare for egen helse å ta ulven i forsvar. Magne Midttun fra Naturvernforbundet og jeg selv var der og vi følte oss langt fra velkomne. Bygdehatet mot ulven og oss rovdyrforkjemperne var så sterkt at det har preget meg i ettertid. Det sterke presset fra bygdefolket, media og sauenæringen førte til at Miljøverndepartementet under møtet lovet en lovendring som kunne åpne for felling.
Allerede den 4. februar passerte endringene Kongen i Statsråd, og Direktoratet for Vilt og ferskvannsfisk (DVF), idag Miljødirektoratet, ga fellingstillatelse den 25. februar.
Naturvernorganisasjonene nådde ikke fram med sine anker og jakten ble satt i gang 26. mars. Fellingstillatelsen gikk ut 31. mai uten at noen ulv var skutt. Lars Saga sendte en søknad om forlenget jakt.

Sommeren 1983 fant man flere sau som skulle være tatt av ulv. Direktoratet var raskt ute med å gi fellingstillatelse. Ankefristen var kun en uke. Miljøverndepartementet fikk saken til behandling etter naturvernorganisasjonenes anker, men opprettholdt fellingstillatelsen fra DVF.
40 mann var raskt i gang med jakten, men ingen ulv ble skutt. På våren hadde jaktlaget prøvd seg med sau som levende åte og ikke lykkes. Noe som ble anmeldt av Verdens Villmarksfond.
Hele høsten gikk uten at ulven ble skutt. I begynnelsen av januar 1984 kommer det snø og sporingsforholdene ble gode. Den 9. januar samlet Lars Saga jaktlaget og jakten var i gang for fullt. Den 11. januar drepes en direkte truet art i Norge med Miljøverndepartementets velsignelse. Med den kunnskapen forvaltningen da hadde, så var Vegårsheiulven det eneste kjente individet på norsk jord.

Jakten hadde da vart i 10 måneder. Skytteren var den 25 år gamle gårdbrukeren Nils Belland fra Mykland i Froland.
Resten av jaktdagen ble et skue som man i ettertid kan betegne som kvalmende og motbydelig. Dyret ble plassert på en liten snøhaug foran jaktlaget med en pinne i kjeften og vist fram til det utrolige store presseoppbudet. Etter dette ble ulven fraktet rundt i hele kommunen. Først ble ulven lagt til framvisning på Espeland skole hvor flagget ble heist. Så gikk turen til alders- og sjukeheimen. De eldre skulle også få se ulven. Til slutt endte ulven opp foran kommunehuset. Her ble den lagt på veien og opplyst av utallige billys for fremvisning. Dagen etter ble det selsomme skuespillet avsluttet med framvisning på selveste Løvebakken. Deretter ble den kjørt til Trondheim. Oppstyret rundt jakta lokalt og i de riksdekkende mediene førte trolig til at Kristiansand Museum ved konservator Peter Valeur ikke søkte om å få ulven inn i sine vitenskaplige samlinger. Peter Valeur uttalte til Fædrelandsvennen 22.mars i 1984 at det ikke hadde noen betydning for forskningen at Vegårshei fikk skinnet, og at alle deler av dyret som hadde vitenskaplig interesse skulle gå til forskningen. Han sa samtidig at Kristiansand Museum hadde søkt om å få skjelettet av ulven, men fått avslag. Derimot søkte Zoologisk museum i Oslo om å få ulven inn i sine samlinger, men i tråd med rovdyrholdningene i DVF fikk museet avslag. Selv sterke protester fra naturvernorganisasjonene til Miljøverndepartementet rokket ikke ved DVF’s vedtak. I stedet ble ulven stoppet ut, av Peter Valeur, som et lokalt jakttrofé og havnet i et glassmonter i en bank på Vegårshei. En fest i DVF kort tid etter endte med at de ansatte faktisk spiste opp det meste av ulven.
Da norske viltmyndigheter på 1990-tallet skulle sende DNA-materiale av norske ulver til et svensk laboratorium var det ikke mulig å finne fram til noen deler av Vegårsheiulven. Heldigvis fantes det en knokkel i Agder Naturmuseum i Kristiansand, som det senere ble tatt DNA fra. Ut fra det vi i ettertid vet var Vegårsheiulven trolig det eneste individ av arten innenfor landets grenser da skuddet smalt. Ulven møtte sin bane med myndighetenes velsignelse. Vegårshei-showet ble nyhetsstoff også i utlandet. Et par kritiske artikler i New Scientist ble kommentert fra DVFs side i et av septembernumrene i 1984. Her ble det forklart at det var nødvendig med «permission to execute certain individuals of protected species». Dermed var et nytt ord innført i rovdyrforvaltningen, nemlig henrettelse, noe som ble skarpt kommentert i et senere nummer av New Scientist.
DNA undersøkelser har i ettertid vist at Vegårsheiulven var av finsk/russisk innvandring.

Behandlingen av ulven i lokalsamfunnet og presentasjonen i mediene var respektløs og avskyelig. Dette førte til at mange bestemte seg for å arbeide aktivt for vern av denne direkte truete dyrearten i norsk natur.

I tiden etter skuddene som falt i Vegårshei, har ulven hatt vanskelig kår i Norge. Leveområdet er blitt innskrenket til kun å gjelde noen få sørnorske kommuner som grenser til Sverige. Fellingstillatelsene sitter like løst som tidligere, og jakten settes i gang før ankefrist er ute. Fremdeles er sauen mer verdt i vår natur enn en naturlig hjemmehørende norsk viltart som ulv.

Antall skutte ulv i Norge etter 1984 og fram til  2.januar 2019 er over 200 dyr.

Arne Flor

Orreleik på myra i mars 2017

Jeg gikk inn til orremyra en time før sola sto opp. I mars kan en gå inn til leikområdet en times tid før sola bryter horisonten. Spillet starter senere på denne tiden. Da de første solstrålene traff tretoppene så jeg ei haukugle som satt i toppen av ei tørrfuru på motsatt side av der jeg satt i teltet. I slutten av mars og starten på april starter spillet før sola står opp og da er det viktig at man er på plass i mørket.

Da de første solstrålene nådde myra kom de første orrhanene flygende inn.

I de første minuttene var det ganske hektisk ute på myra.

Det var et nydelig skue å se disse flotte fuglene i morgenlyset.

Noen av orrhanene spradet rundt og viste seg fram.

Orrhanene sto i små grupper ute på myra i morgensola.

Etter en stund stoppet aktiviteten opp og flere av orrhanene satt helt stille.

En og annen orrhane tsjoet og buldret litt, men aktiviteten så tidlig på våren var ikke så stor.

Orrhanene er noen flotte fugler der de blå halsfjærene skinner i morgensola.

Da jeg gikk fra orremyra hadde haukugla flyttet seg til ei ny furu i den andre enden av myra. Den kikket rolig på meg da jeg fornøyd gikk til bilen.

Tovdalselva. Varig vernet

Beliggenhet/Størrelse:

·     Tovdalsvassdraget ligger i Aust-Agder mellom Arendalsvassdraget (Nidelva) og Setesdalen med Otra.

·     Lengste elv i Sør-Norge som renner fritt fra fjell til fjord.

·     Lengde 143 kilometer.

·     Nedbørsfeltet er på 1856 km².

·     Tovdalselva starter fra Straumsfjorden (757 moh) og renner ut ved Kjevik i Kristiansand kommune.

·     Høyeste punkt i nedbørsfeltet er 1101 moh.

·     Tovdalsvassdraget ligger i hovedsak i  Aust-Agder. Noe av den øvre delen ligger i Telemark, mens utløpet ligger i Vest-Agder.

·     Nedbørsfeltet omfatter kommunene:Valle, Fyresdal, Bygland, Åmli, Froland, Grimstad, Birkenes, Iveland, Evje og Hornnes, Lillesand og Kristiansand.

·     Fra Dale og ned til Kjevik er det vekslende skogkledd kulturlandskap. Preget av kulturlandskap tiltar på strekningen sør for Birkeland.

Tovdalselva er idag den lengste elva som renner fritt fra fjell til fjord i Sør-Norge, og ligger mellom Otra og Nidelva. Fra Straumsfjorden i nord og til utløpet ved Kjevik i sør  har elva en lengde på 142,9 km. På sin vei til havet renner Tovdalselva gjennom fylkene Telemark, Aust - og Vest-Agder i et utrolig vakkert og variert landskap. Elva har gjennom generasjoner vært en rik fiskeelv. Men fra slutten av 1940-tallet økte forsuringen i vassdraget og laksen forsvant. Våren 1995 fikk Tovdalselva kalkingsmidler og laksen er igjen tilbake i elva. På 1970-tallet ble det vurdert å bygge ut den øvre delen av Tovdalselva for kraftproduksjon. Motstandet mot en slik utbygging var stor. Det ble også pekt på at landsdelen vår var hardest belastet med vannkraftproduksjon, og at lite av vassdragsnaturen var vernet.

I dag er hele Tovdalselva vernet

DEN ØVRE DELEN.

I denne artikkelen vil vi trekke frem de forskjellige kvalitetene som finnes langs dette flotte vassdraget. Den øvre delen regnes fra  Straumsfjorden og ned til Dale. Noen kilometer nord for Dale ligger den vakre Rjukanfossen. Fra Rjukanfossen og nordover ble elva vernet i Verneplan IV i 1993. Her finnes en vill og vakker natur som kan gi de helt store naturopplevelser. Rundt Straumsfjorden er det registrert over 100 fornminner . De fleste i form av gamle steinalderlokaliteter. Dette viser at området er blitt brukt gjennom flere tusen til bl.a jakt og fiske. I dag kan man dra de store aurene i Straumsfjorden. Dette opplever ofte kanopadlere, som får fraktet kanoene inn fra Valle. Med sine bukter og viker egner Staumsfjorden seg til padling. De som velger en padletur her, padler ofte helt ned til Topsæ hvor en treffer på skogsbilveien ut til Åraksbø. Fra Straumsfjorden bæres kanoen ned til Gjeddevatn hvor noen padlere for noen år siden fotograferte bjørnespor like ved elvebredden. Fra gammelt av var dette et sikkert bjørneområde. I dag slenger det tydeligvis bjørner innom dette området på sine vandringer rundt i Sør/øst-Norge. 

Årdalen naturreservat. Høyknuten i bakgrunnen

Dette området er rikt på fisk, men de størte opplevelsene får besøkende gjennom det villmarkspregede landskapet hvor opplevelsene står i kø for den som tar seg tid til å se. Her kan en bevege seg i dagevis uten urbane lyder - nyte naturens lyder og stillhet. Karakterdyret i vassdraget er beveren Gjennom flere tusen år er landskapet enkelte plasser formet av dette dyrets trang til å bygge dammer og kanaler. Med kano glir en lett tett inn til beveren i de lyse sommerkveldene.

Fra Topsæ kan man gå langs elva Grønåni og opp til Grøssæ. På begge sider av denne dalen er høydedragene kuperte med åser og koller. Denne dalen er vill og vakker . Enkelte plasser står skog med et sterkt urskogspreg. I de små kulpene står auren feit og fin.

Sør for Topsæ renner Tovdalselva i stryk ned til Sveigi og Årdalen naturreservat. I reservatet er det også den villmarkspregede naturen som møter en. Her finner man også flere støler. 

Ånebjør i Årdalen

Ingen er idag i bruk, men vitner om at myrer og utmarksområdene ble brukt i tidligere tider til slått. Gjennom Årdalen renner elva rolig. Mange tar turen inn til Årdalen naturreservat fra Dale i Tovdal. Fra Dale går det en fin sti inn til Rjukanfossen og reservatet. Turen fra Dale inn til fossen tar  normalt mellom 1 og 2 timer. Inne i Årdalen er det mange som overnatter på setervollene og fisker i elva. En kveld ved elva her gir tid til ro og ettertanke. Her kan en høre hubroens trolske ul når en sitter ved elvebredden og steker nyfisket aure.  Ved Ånebjør, som er den mest besøke stølen, finnes en gammel ospeskog  hvor de fleste av Norges spetter hekker. Bl.a. gråspett og hvitryggspett.

Etter sporfunn langs elvekanten er det tydelig at det vanker ganske stor elg i reservatet.

Rjukanfossen i kanten av Årdalen naturreservat i Tovdal

En frisk dusj fra Rjukanfossen gjør godt på vei til fiskeplassene

Som en majestetisk grense for naturreservatet ligger Rjukanfossen. På forsommeren kaster fossen seg som et hvitt slør ned i juvet. Duskregnet fra fossen vanner gressmarken tvers overfor fossen. Her passerer stien fra Dale. En svett kropp blir her dusjet  og avkjølt på varme sommerdager. Rjukanfossen har navnet sitt etter dette dusjregnet.( fossen som ryker). I de mange kulpene fra fossen og ned til Dale har mange tatt aurer på markstang.

Ved Sandhyl er det fine bade- og fiskekulper

 

Sommeren -95 ble det innført fiskekort på denne strekningen. Fram til idag har den stedegne auren klart seg bra på denne strekningen.

DEN MIDTRE DELEN.

Haslefoss ved Ramse

Haslefoss med gode fiskeplasser

Vi kaller ofte strekningen fra Dale gjennom Tovdal og ned til Herefossfjorden for den midtre delen. Gjennom Tovdal er elva omkranset av isskrutte fjellsider med topper på omkring 700 – 800 moh. Elva renner gjennom skog- og kulturlandskap og med flere flotte stryk. 

Hauglandsfossen ved Hynnekleiv

Fløtningsmurene i Hauglandsfossen er helt fantastiske og er et viktig kulturminne

Rasteplassen ved Telemarksveien på toppen av Hauglandsfossen

Hauglandsfossen er en utrolig vakker foss med sine fløtningsmurer

Et av de fineste strykene ligger ved Hynnekleiv og heter Hauglandsfossen. På toppen av Hauglandsfossen er det opparbeidet en flott rasteplass med flere bord og benker. Her kan man sitte og nyte elva som renner like ved siden av. På øst- og vestsiden av Hauglandsfossen er det fra gammelt av bygd en skikkelig lang steinmur som ble brukt til å lede tømmeret ned elva i forbindelse med fløtingen, som det var mye av fram til midten av 1960-tallet.

Fra Dale og ned til sjøen er det bilvei langs Tovdalselva. Fra Dølemo er det riksvei 41, som idag kalles “ Telemarkvegen”, som flere plasser går like inntil elva, og ender opp ved E-18 nær Kristiansand. Enkelte plasser er det laget fine rasteplasser.

DEN NEDRE DELEN.

Sør for Herefossfjorden beskriver vi ofte som den nedre delen. Denne delen består av hovedvassdraget ( Tovdalselva) og Digeelva med utspring i Oggeområdet.

Fra Herefossfjorden og ned til Birkeland renner elva gjennom flere fosser og stryk. Navn som Laksefoss vitner om at laksen har holdt til i vassdraget. Og like ved Birkeland finner vi den vakre Teinefoss. På forsommeren brukes denne strekningen av elvepadlere og raftere, da de andre elvene da ofte går flomstore.

Teinefossen ved Birkeland

Teinefossen med fløtningsmurer

Tovdalselva eller Topdalselva, som folk lenger nede langs vassdraget kaller elva, kommer fra ordet tove eller top, som betyr toppe seg. Tovdalselva betyr elva som topper seg. Elva stiger raskt i vannstand ved nedbør og er derfor det vi kaller ei flomelv. Men både fisk og annet  dyreliv i elva har tilpasset seg denne skiftende vannmengden. Idag finnes fikeslagene aure,sjøaure,sik, ål, niøye, abbor,bekkerøye og lagesild i vassdraget. Laks går idag opp i elva, men har pga den sure vannkvaliteten hatt problemer med foryngling. Dette har gjort at vassdraget våren -95 fikk betydelige kalkingsmidler. Laksen er nå tilbake i elva. I tidligere tider var Tovdalselva blant de beste lakseelvene i landet. 

Laksefiske ved Boen

Laksefiske nedstrøms Boenfossen

Nærmere 30 tonn ble tatt i de beste årene. Dette eventyrlige fisket håper vi skal komme tilbake. Elva har i dag en lakseførende strekning på 40 kilometer og kan utvides med enkle midler.

Ved Boenfosen - like ved utløpet - var det at de største fangstene ble tatt. Her dro 2 mann så sent som i 1924 opp 1352 laks og sveler i løpet av 2 måneder. Enkelte dager fikk de opp til 52 laks!

Strekningen fra Birkeland og ned til Boen egner seg til kanopadling. Her slynger elva seg gjennom et frodig landskap. Noen stryk er det. Men de er ikke verre enn at de lett lar seg passere for den litt erfarne.

VARIERT OG VAKKER

Tovdalsvassdraget er et stort vassdrag og består av en utrolig vakker og variert natur. Vassdraget fortjener å bli bevart for kommende generasjoner, da opplevelsesverdiene og kvalitetene gir et typisk bilde av et Sørlandsvassdrag med kringliggende landskap.

Mollestadeika er stor og flott. I bakgrunnen renner Topdalselva

Elva har et stort antall fiskeslag.  I skogene og heiområdene rundt finnes en stor variasjon av dyr, hvor enkelte rovdyr og rovfugl står på lista over truede dyr.

Ta deg en tur til Tovdalselva og opplev en elvenatur av de sjeldne. 

VERN

Fra lokale vernegrupper, verneutvalg, Natur og Ungdom og Naturvernforbundet har innsatsen for å ta vare på denne viktige delen av vår naturarv vært stor. Den 1. mai i 1993 gikk flere hundre i tog på Eydehavn til støtte for et vern av Tovdalselva.

1. maitog på Eydehavn i 1993 hvor Gro Harlem Bundtland holdt talen.

Tovdalsvassdragets Verneutvalg hadde en stor samling ved Rjukanfossen i 1993 hvor Per Flatberg holdt en flott informasjon om betydningen av å ta vare på vassdragsnaturen.

Per Flatberg ved Rjukanfossen i 1993

Det var et stort oppmøte ved fossen denne sommerdagen i 1993

Etter at den øverste delen av Tovdalselva ble vernet besluttet Stortinget at de skulle ha en supplering av vernede vassdrag. Håpet var at resten av elva skulle bli vernet.

Vernegruppa på Birkeland og verneutvalget var med på befaring av den nedre delen sammen med Stortingets energi- og miljøkomite. Det endte opp med at den midterste delen ble vernet i 2005.

Et stort oppmøte av bygdefolk i Birkenes utenfor kommunehuset i 2004

Helga Haugen (Kr.f) var ikke den mest lydhøre.

Etter flere tiårs kamp for denne vakre og unike naturperlen ble også den nederste delen av Tovdalselva(Topdalselva) sammen med områdene fra Ogge og Digeelva, som renner inn i Tovdalselva ved Birkeland, vernet. På denne strekningen renner elva gjennom flere vann. Bl.a. Natveitvannet. Ved en utbygging av dette vassdraget ville Natveitvannet bli demmet opp ca 40 meter, og en ville fått et magasin som hadde blitt 2400 dekar. Nesten like stort som Alta. 

Fra Natveit renner idag Digeelva mot Flaksvann og Birkeland gjennom en utrolg trolsk og villmarkspreget natur.

Flakke loner i Digeelva

Flakkefossen og Flaksvann i bakgrunnen

Flere praktfulle stryk og fosser ligger på denne strekningen. Natveitfossen, Brattefoss og Vrangfoss for å nevne noen. Også langs denne strekningen går det en utmerket sti. Fra Flakke loner og opp til Natveit bruker man ca 2 timer. Midtveis på strekningen må man passere en hengebro som kan virke litt spinkel, men den er sikker nok. Langs hele Digeelva er det tydelige spor etter bever. Enten i form av store hytter eller demninger og plasser hvor den har gnagd.

Tekst tv melder: Den 3. april i 2009 ble den siste delen av Tovdalselva(Topdalselva) vernet i statsråd.