Den allmenne naturbrukerens rettigheter

”Det meldes om mindre sjenanse fra turgåere under høstens elgjakt”.
Sitatet er hentet fra Grimstad Adressetidene den 14. november i år, og sto i ingressen i et intervju med Elgsjefen i Landvik storvald etter årets elgjakt i Grimstad. Jeg har gått og tenkt på uttalelsen en stund, og mener tiden er inne for en kommentar. Uttalelsen til avisen, som journalisten velger å fokusere på, gir inntrykk av at elgjegerne under jakten har et fortrinn framfor andre til å være i skogen under jaktsesongen. I høst har jeg ved flere anledninger blitt gjort oppmerksom på plakater ved turstier eller skogsbilveier hvor det opplyses om elgjakt samt at man ikke ønsker ferdsel i området. I tillegg har Agderposten omtalt et tilfelle på Tromøya, som omhandlet det samme. Disse eksemplene viser en utvikling som sterkt bryter med allemannsretten og den allmenne bruken av norsk utmark. En slik praksis er selvtekt. Nå tror ikke jeg at flertallet av jegere har disse holdningene til turfolket. Selv har jeg bare møtt positive holdninger til mine elgturer midt under jakten i Froland. (Dessverre er elgjakten lagt til den mest aktive brunstperioden, hvor aktiviteten til dyrene er høy og naturopplevelsene store.) Ca 3,9 % av Norges befolkning løser jaktkort. Resten av befolkningen gjør det ikke.
Dette er ikke et innlegg for eller imot jakt, men et forsøk på å klargjøre det store flertallet av naturbrukeres rettigheter i norsk natur, og samtidig litt om eierskapet til dyrene det jaktes på. Jeg vil gjennom noen få punkter vise dette.
1. Dyrelivet i Norge er et ingenmannseie, eller sagt på en annen måte et felleseie hvis noen skulle eie det. Det er ingen grupperinger som eier dyrelivet mer enn andre i Norge. Dyrelivet forvaltes av et lovverk som fellesskapet har bestemt, og til fellesskapets beste. Viltet eies først når dyret er lovlig skutt. Staten forvalter dyrelivet på vegne av oss alle. Samfunnet har gjennom viltloven gitt grunneieren eller andre retten til å felle og tilegne seg det antall, og den type individer som samfunnet har funnet det forsvarlig å avlive. Alle vet at hvis en person, inkludert grunneier, kjører på og dreper et dyr, så er dyret Statens eiendom, og ikke grunneierens.
2. Jegerne skal ta hensyn til allmennheten. Friluftsloven er klar med tanke på allmennhetens interesser, og § 13 er meget klar når det gjelder plakatbruk og sjikanøse stengsler. Høstens plakater om et ”ferdselsforbud” er snikinnføring av en lov som ikke finnes. Allmennheten har rett til fri ferdsel og naturopplevelser. I praksis har samfunnet vist jegeren en eksklusiv tillitt som han lett kan miste. Vi må huske hvem som kan opptre farlig for hvem.
3. Storviltjakten starter i vårt fylke 10. august og varer fram til 23. desember. Er det da slik at 96,1 % av Norges befolkning, gjennom hele høsten, oppleves å være til sjenanse for de 3,9 % av befolkningen som driver jakt? Er det slik at den store allmenne friluftsbrukergruppen, som ikke jakter i Norge, er til sjenanse for en liten eksklusiv gruppe? Jeg mener nei, og tror at jeg har mange jegere med meg på det, samt at all jakt må gjennomføres slik at det tas hensyn til den allmenne bruk av norsk natur. Det er snikinnføringen av en praksis fra enkelte jegere jeg vil til livs, og som dessverre kan feste seg hos enkelte naturbrukere.
4. Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) gjorde for noen år siden en stor kartlegging av folks aktivitetstyper i forbindelse med friluftsliv. Her toppet spaserturer med 81,7 %, bær/soppturer 43,1 % og storviltjakt med 2,2 %. I klar tekst betyr det at storviltjakt utgjør en meget liten del av det norske folks friluftsaktiviteter, og er langt fra den allmenne interesse. Den samme kartleggingen ba folk gi en vurdering av grunner for å dra på tur. 58 % mente at det å komme seg ut i frisk natur vekk fra støy og forurensing, var meget viktig. Kun 6 % mente at det å gå på jakt var meget viktig.
Mitt ønske er at selv om det jaktes så må naturbrukeren og den allmenne utfoldelsen av friluftslivet respekteres.

Tovdalselva - varig vernet

Fredag 3. april 2009 tilrådde regjeringen at Stortinget tar inn Vefsna i Helgeland og de nedre deler av Tovdalsvassdraget i Agder i verneplanen.

- Med dette forslaget fullføres vernet av to store vassdrag med meget betydelige naturkvaliteter. Med et slikt grep styrker vi vassdragsvernet i Norge, og sikrer at et representativt utvalg av den unike norske vassdragsnaturen bevares for fremtidige generasjoner, sier olje- og energiminister Terje Riis-Johansen.

Sørlandet har med dette vedtaket fått sikret Sør-Norges lengste elv, som renner fritt fra fjell til fjord, mot kraftutbygging.

Bak dette vedtaket ligger over 30 års iherdig og tålmodig arbeid, og flere generasjoners engasjement. Fra Straumsfjorden i nord og til utløpet ved Kjevik i sør har elva en lengde på 142,9 km. På sin vei til havet renner Tovdalselva gjennom fylkene Telemark, Aust- og Vest-Agder i et utrolig vakkert og variert landskap.

Sørlandet har fått sikret en av de siste vassdragsperlene for ettertiden.

Tovdalselva nord for Herefossfjorden ble vernet av Stortinget i en supplering av vassdrag i 2005. Tidligere hadde Tovdalselva blitt vernet ned til Rjukanfossen. Siden da har Tovdalsvassdragets verneutvalg arbeidet mot politikerne på Stortinget om å få resten av elva inn i en verneplan. Mye av arbeidet ble lagt da vi fikk mulighet til å informere miljø-og energikomiteen da de besøkte Birkeland i oktober 2004 under en befaring av Tovdalselva i forbindelse med suppleringen av vernede vassdrag. Da møtte vi en lydhør komité som sa at et vern av den siste delen av elva ikke burde bli noe problem.

DEN ØVRE DELEN

I denne artikkelen har jeg lyst til å trekke frem de forskjellige kvalitetene som finnes langs dette flotte vassdraget. Den øvre delen regnes fra Straumsfjorden og ned til Dale. Noen kilometer nord for Dale ligger den vakre Rjukanfossen. Fra Rjukanfossen og nordover er vassdraget vernet i Verneplan IV. Her finnes en vill og vakker natur som kan gi de helt store naturopplevelser. Rundt Straumsfjorden er det registrert over 100 fornminner . De fleste i form av gamle steinalderlokaliteter. Dette viser at området er blitt brukt gjennom flere tusen til bl.a jakt og fiske. I dag kan man dra de store aurene i Straumsfjorden. Dette opplever ofte kanopadlere, som får fraktet kanoene inn fra Valle. Med sine bukter og viker egner Staumsfjorden seg til padling. De som velger en padletur her, padler ofte helt ned til Topsæ hvor en treffer på skogsbilveien ut til Åraksbø. Fra Straumsfjorden bæres kanoen ned til Gjeddevatn hvor noen padlere for noen år siden fotograferte bjørnespor like ved elvebredden. Fra gammelt av var dette et sikkert bjørneområde. I dag slenger det tydeligvis bjørner innom dette området på sine vandringer rundt i Sør/øst-Norge. Dette området er rikt på fisk, men de størte opplevelsene får besøkende gjennom det villmarkspregede landskapet hvor opplevelsene står i kø for den som tar seg tid til å se. Her kan en bevege seg i dagevis uten urbane lyder - nyte naturens lyder og stillhet. Karakterdyret i vassdraget er beveren Gjennom flere tusen år er landskapet enkelte plasser formet av dette dyrets trang til å bygge dammer og kanaler. Med kano glir en lett tett inn til beveren i de lyse sommerkveldene.

Fra Topsæ kan man gå langs elva Grønåni og opp til Grøssæ. På begge sider av denne dalen er høydedragene kuperte med åser og koller. Denne dalen er vill og vakker . Enkelte plasser står skog med et sterkt urskogspreg. I de små kulpene står auren feit og fin.

Sør for Topsæ renner Tovdalselva i stryk ned til Sveigi og Årdalen naturreservat. I reservatet er det også den villmarkspregede naturen som møter en. Her finner man også flere støler. Ingen er idag ibruk, men vitner om at myrer og utmarksområdene ble brukt i tidligere tider til slått. Gjennom Årdalen renner elva rolig. Mange tar turen inn til Årdalen naturreservat fra Dale i Tovdal. Fra Dale går det en fin sti inn til Rjukanfossen og reservatet. Turen fra Dale inn til fossen tar normalt mellom 1 og 2 timer. Inne i Årdalen er det mange som overnatter på setervollene og fisker i elva. En kveld ved elva her gir tid til ro og ettertanke. En augustkveld for noen år siden hørte jeg hubroens trolske ul mens jeg satt ved elvebredden og stekte nyfisket aure. En sterk og herlig opplevelse. Ved Ånebjør, som er den mest besøke stølen, finnes en gammel ospeskog hvor de fleste av Norges spetter hekker. Bl.a. gråspett og hvitryggspett.

Etter sporfunn langs elvekanten er det tydelig at det vanker ganske stor elg i reservatet.

Som en majestetisk grense for naturreservatet ligger Rjukanfossen. På forsommeren kaster fossen seg som et hvitt slør ned i juvet. Duskregnet fra fossen vanner gressmarken tvers overfor fossen. Her passerer stien fra Dale. En svett kropp blir her dusjet og avkjølt på varme sommerdager. Rjukanfossen har navnet sitt etter dette dusjregnet.( fossen som ryker). I de mange kulpene fra fossen og ned til Dale har jeg tatt mange aurer på markstang.

Markfiske er noe av det artigste jeg vet. Sommeren -95 ble det innført fiskekort på denne strekningen. I skrivende stund er jeg ikke sikker på hvilke kultiveringstiltak disse pengene skal brukes til, men fram til idag har den stedegne auren klart seg bra på denne strekningen.

DEN MIDTRE DELEN.

Den midtre delen av Tovdalselva ble vinteren 2005 vernet gjennom en supplering av Verneplanen for Vassdrag.

Vi kaller ofte strekningen fra Dale gjennom Tovdal og ned til Herefossfjorden for den midtre delen. Gjennom Tovdal er elva omkranset av isskrute fjellsider med topper på omkring 700 – 800 moh. Elva renner gjennom skogs og kulturlandskap og med flere flotte stryk. Et av de fineste strykene ligger ved Hynnekleiv og heter Hauglandsfossen. På toppen av Hauglandsfossen er det opparbeidet en flott rasteplass med flere bord og benker. Her kan man sitte og nyte elva som renner like ved siden av. På østsiden av Hauglandsfossen er det fra gammelt av bygd en skikkelig lang steinmur som ble brukt til å lede tømmeret ned elva i forbindelse med fløtingen, som det var mye av fram til midten av 1960-tallet.

Fra Dale og ned til sjøen er det bilvei langs Tovdalselva. Fra Dølemo er det riksvei 41, som turistfolk idag ynder å kalle “ Telemarkvegen”, som flere plasser ligger like inntil elva, og ender opp ved E-18 nær Kristiansand. Enkelte plasser er det laget fine rasteplasser.

DEN NEDRE DELEN.

Sør for Herefossfjorden beskriver vi ofte som den nedre delen. Denne delen

består av hovedvassdraget ( Tovdalselva) og Digeelva med utspring i Oggeområdet.

Fra Herefossfjorden og ned til Birkeland renner elva gjennom flere fosser og stryk. Navn som Laksefoss vitner om at laksen har holdt til i vassdraget. Og like ved Birkeland finner vi den vakre Teinefossen. På forsommeren brukes denne strekningen av elvapadlere og raftere, da de andre elvene da ofte går flomstore.

Tovdalselva eller Topdalselva ,som folk lenger nede langs vassdraget kaller elva ,kommer fra ordet tov eller top, som betyr toppe seg. Tovdalselva betyr elva som topper seg. Elva stiger raskt i vannstand ved nedbør og er derfor det vi kaller en flomelv. Men både fisk og annet dyreliv i elva har tilpasset seg denne skiftende vannmengden. Idag finnes fikeslagene aure,sjøaure,sik ,ål,niøye,abbor,bekkerøye og lagesilg i vassdraget. Laks går idag opp i elva,men har pga den sure vannkvaliteten ikke mulighet til foryngling. Dette har gjort at vassdraget våren -95 fikk betydelige kalkingsmidler. Håpet for kommunene var å få laksen tilbake i elva. I tidligere tider var Tovdalselva blant de beste lakseelvene i landet. Nærmere 30 tonn ble tatt i de beste årene. Dette eventyrlige fisket håper vi skal komme tilbake. Elva har i dag en lakseførende strekning på 40 kilometer og kan utvides med enkle midler.

Ved Boenfosen - like ved utløpet - var det at de største fangstene ble tatt. Her dro 2 mann så sent som i 1924 opp 1352 laks og sveler i løpet av 2 måneder. Enkelte dager fikk de opp til 52 laks! I dag fiskes det mye laks ved Boen bruk, men enkelte har også fått stor laks nord for Birkeland.

Strekningen fra Birkeland og ned til Boen egner seg til kanopadling. Her slynger elva seg gjennom et frodig landskap. Noen stryk er det. Men de er ikke verre enn at de lett lar seg passere for den litt erfarne.

OGGE OG DIGEELVA.

Fra innsjøen Ogge renner Digeelva sørover og inn i Tovdalselva ved Birkeland. På denne strekningen renner elva gjennom flere vann. Bl.a. Natveitvannet. Fra Natveit renner idag Digeelva mot Flaksvann og Birkeland gjennom en utrolg trolsk og villmarkspreget natur.

Flere praktfulle stryk og fosser ligger på denne strekningen. Natveitfossen,Brattefoss og Vrangfoss for å nevne noen. Også langs denne strekningen går det en utmerket sti. Fra Flakke loner og opp til Natveit bruker man ca 2 timer. Midtveis på strekningen må man passere en hengebro som kan virke litt spinkel, men den er sikker nok. Langs hele Digeelva er det tydelige spor etter bever. Enten i form av store hytter eller demninger og plasser hvor den har gnagd.

VARIERT OG VAKKER

Tovdalselva er ei stor og flott elv - og omkranset av en utrolig vakker og variert natur. Vassdraget fortjener å bli bevart for kommende generasjoner, da opplevelsesverdiene og kvalitetene gir et typisk bilde av et Sørlandsvassdrag med kringliggende landskap. Elva har et stort antall fiskeslag. I skogene og heiområdene rundt finnes en stor variasjon av dyr, hvor enkelte rovdyr og rovfugl står på lista over truede dyr.

Ta deg en tur til Tovdalselva og opplev en elvenatur av de sjeldne.

Arne Flor ( leder av Tovdalsvassdragets verneutvalg )

En flott 12-tagger i Härjedalen i Sverige

Tiurleik i Mykland våren 2008

Tiurleiken som ligger på video lenger nede på siden er filmet i Mykland 2008. Leiken ligger midt inne i det store brannfeltet. Våren 2008 var det 10 tiur pluss minst 12 røy inne på leiken. Jeg hadde noen fantastisk fine dager inne på leiken. Sjefen på leiken ble utfordret flere ganger av en annen tiur, men vant og beholdt posisjonen som den dominerende.

Skogbrannen i Mykland - en videohistorie

Tiurslosskamp

Under leikperioden til storfuglen hender det ofte at den dominerende tiuren havner i slosskamp med en tiur som gjerne vil overta plassen som den ledende. Disse kampene kan vare mange minutter og være ganske voldsomme. Kampene kan være så kraftige at fuglene blir skadet. Av og til ender det med at den ene tiuren dør av skadene. Videoen viser litt av en slik slosskamp hvor sjefen blir utfordret. Noe av filmen er i sakte film slik at du bedre skal se hva som foregår.

Rakkelhane parer seg med røy på en orreleik

I april 1992 opplevde jeg å få se en rakkelhane for første gang. Det skjedde på en orreleik i Øvre Landvik i Grimstad kommune. På denne orreleiken, hvor orrhanene spiller på bart fjell, pleier det å være fra 3 - 7 orrhaner.
Den 26. april observerte jeg tre røysom kom inn til leiken. De var svært så opptatt av rekkelhanen. Det endte med at rakkelhanen paret alle røyene. to av disse paringene fikk jeg videofilmet. Har ikke hørt om andre som har filmet dette.
Her er videofilmen som viser en rakkelhane som parer seg med røy.

1.mai 1994 var det tre rakkelhaner på samme orreleiken. Da var det også ei røy innom. Den paret seg 5. mai. Her kan du se tre rakkelhaner som sloss.

Gaupa - i ferd med å bli jaktet bort

Gaupa - Europas største villkatt skytes ned for fote.

Under årets gaupejakt er det gitt fellingstillatelse på til sammen

119 gauper i Norge. Bakgrunnen for det store uttaket er en bestand på
mellom 429–452 individer. Forskjellige presentasjoner av døde gauper
og deres banemenn i landets aviser samt oppslagenes størrelse skulle
tyde på at dette er noe folk støtter opp og ivrer for.

Sannheten ser ut til å være noe annet. Ved å lese bloggene/
kommentarene til avisenes artikler på nettet ser man at gaupejakten
oppleves som uakseptabel, motbydelig og uforståelig. Selv får jeg
mange henvendelser fra folk som lurer på hva som skjer. Direktoratet
for Naturforvaltning (DN) sier at bestandsmålet på 65 årlige
ynglinger er nådd. Dette tallet er en politisk avgjørelse av
Stortinget der bestanden i Sverige var et viktig poeng. FVR mener
hvert land skal ta sitt ansvar for levedyktige bestander av
hjemmehørende arter i sitt land. Biologer og populasjonsdynamikere
sier at en bestand bør være på minst 1000 individer med minst 200
reproduserende hunner for å kunne være levedyktig. Svenskene har
faktisk gått enda lengre for å være på den sikre siden og uten å
skjele til situasjonen i andre land. De har bestemt at målet skal
være 1500 gauper og minst 300 årlige ynglinger. Dette målet har de
nådd og har derfor satt i gang gaupejakt. Der settes ikke jakten i
gang før 1. mars, bl.a. med bakgrunn i gaupemoras opplæring av ungene
til å jakte på de viltlevende artene gjennom vinteren. Dette bryr vi
oss ikke med i Norge. I Norge starter jakten 1. februar og det
tillates at jegerne tar ut 26–28 % av bestanden, mens Sverige tar ut
kun 6 %.

Folks reaksjon på dagens gaupejakt forteller klart at det er et gap
mellom hva Stortinget har bestemt og hva folk mener og ønsker.
Jegerne kan legitimt skyte bort et stort antall dyr med myndighetens
velsignelse. Men er det rett? Kun 4 % av Norges befolkning løser
jaktkort. Det er med andre ord 96 % som ikke jakter. De som ikke
jakter frarøves store opplevelsesverdier når gaupebestanden er så
liten som den er. Har ikke disse like stor rett til å oppleve dyrene
i levende live som jegerne har til å skyte dem?

Isla de Margarita

Øya Isla de Margarita ligger utenfor kysten av Venezuela. Dagtemperaturen lå på mellom 24 og 29 grader. Mens sjøtemperaturen lå ca 27 grader. Margarita har mage vakre strender. På nordøstsiden ligger Playa el Agua og her blåser det alltid litt. Vinden gjør at man ikke blir slått ut av varmen. Men bølgene kan av og til være for kraftige for barn. Fra Margarita kan man reise inn til fastlandet på to-dagers turer. Mange velger en tur inn til Orinoco deltaet. Her kan man oppleve et fantastisk dyreliv samt treffe Warao-indianerne. Har man lyst til å reise litt rundt på øya for å se og oppleve noe av kulturen så bør man leie seg en drosje. Da betaler man timepris. Etter norske forhold så koster en dagstur med drosje og engelsktalende guide omkring 300 NOK. Da kan man besøke fiskelandsbyer eller de mange gamle fortene, regnskog og ørkenaktige områder. Regnskogen ligger på den østlige siden av øya og har enkelte plasser noen gigantiske løvtrær.
Langs strendene ligger det mange flotte barer og spiseplasser. På noen av disse er det enkelte kvelder salsashow med mye trommer og lokale dansere. Hotel Ashi består av små bungalower som ligger rundt et basseng. Som hotelgjest får man gratis solseng nede på stranda. Hovedstaden på øya heter La Asuncion og er en vakker gammel by. Sentrum er full av gamle flott hus. Midt i byen er det en stor statue av den store frihetskjemperen Simon Bolevar. Det gule huset med søyler er administrasjonssenteret. På en høyde over byen ligger et gammelt fort. De fleste som drar til Margarita besøker El Valle, en liten by med en berømt kirke. Inne i kirken er en madonnafigur som mange kommer og ber til. På plassen utenfor kirken ligger et marked hvor man kan kjøpe perlekjeder laget av ekte perler og madonnafigurer. På den smaleste delen av Margarita ligger en nasjonalpark - Laguna la Restinga - med en rik mangroveskog. Her kan man leie en båtfører og bli kjørt rundt i et uttall av kanaler. Er man heldig så kan man få oppleve flamingoer og fiskeørn her.

En tiurleik i Mykland

Dette er en tiurleik som ligger midt inne i det store brannfeltet i Mykland. Det øverste bildet er tatt i april 2007 og viser en liten kolle som er selve sentrum av leiken. Det andre bildet er fra samme plass, men tatt i juni 2008. Som du ser er den lave vegetasjonen brent bort.

Skogbrannen i Mykland

Dette bildet er fra en tiurleik som ligger midt inne i det store brannfeltet i Mykland i Froland kommune. Høsten 2008 var lyngen på vei opp igjen.

25 år siden Vegårsheiulven ble skutt!

Her er hele jaktlaget som var med på ulvejakten, som endte med at Vegårsheiulven ble skutt 11. januar i 1984. Jaktleder Lars Saga holder handa på ulven, mens skytteren Nils Belland sitter med rød lue ved siden av Lars.(foto: Ottar Johansen)

25 år siden Vegårshei-ulven ble skutt
I januar for 25 år siden ble den kjente Vegårsheiulven skutt. Når jeg i ettertid ser tilbake på alt det som skjedde i forbindelse med jakten, så får jeg igjen følelsen av håpløshet og tragedie.
Foranledningen til ulvejakten, som endte så tragisk den 11. januar i 1984, startet i slutten av august 1982 da ble det funnet sau som var drept av rovdyr. Viltformannen Lars Saga mente det var ulv. Han ville straks ha fellingstillatelse. Fellingstillatelse ble ikke gitt grunnet fredningsbestemmelsene.
Den 13. januar i 1983 ble det holdt et stort rovdyrmøte på Vegårshei hvor noen få fra naturvernsiden var til stede. Hele stemningen på møtet var av en slik karakter at det nærmest var forbundet med fare for egen helse å ta ulven i forsvar. Magne Midttun fra Naturvernforbundet og jeg selv var der og vi følte oss langt fra velkomne. Bygdehatet mot ulven og oss rovdyrforkjemperne var så sterkt at det har preget meg i ettertid. Det sterke presset fra bygdefolket, media og sauenæringen førte til at Miljøverndepartementet under møtet lovet en lovendring som kunne åpne for felling.
Allerede den 4. februar passerte endringene Kongen i Statsråd, og Direktoratet for Vilt og ferskvannsfisk (DVF) ga fellingstillatelse den 25. februar.
Naturvernorganisasjonene nådde ikke fram med sine anker og jakten ble satt i gang 26. mars. Fellingstillatelsen gikk ut 31. mai uten at noen ulv var skutt. Lars Saga sendte en søknad om forlenget jakt.
Sommeren 1983 fant man flere sau som skulle være tatt av ulv. Direktoratet var raskt ute med å gi fellingstillatelse. Ankefristen var kun en uke. Miljøverndepartementet fikk saken til behandling etter naturvernorganisasjonenes anker, men opprettholdt fellingstillatelsen fra DVF.
40 mann var raskt i gang med jakten, men ingen ulv ble skutt. På våren hadde jaktlaget prøvd seg med sau som levende åte og ikke lykkes. Noe som ble anmeldt av Verdens villmarksfond.
Hele høsten gikk uten at ulven ble skutt. I begynnelsen av januar 1984 kommer det snø og sporingsforholdene ble gode. Den 9. januar samlet Lars Saga jaktlaget og jakten var i gang for fullt. Den 11. januar drepes en direkte truet art i Norge med Miljøverndepartementets velsignelse.

Jakten hadde da vart i 10 måneder. Skytteren var den 25 år gamle gårdbrukeren Nils Belland fra Mykland i Froland.
Resten av jaktdagen ble et skue som man i ettertid kan betegne som kvalmende og motbydelig. Dyret ble plassert på en liten snøhaug foran jaktlaget med en pinne i kjeften og vist fram til det utrolige store presseoppbudet. Etter dette ble ulven fraktet rundt i hele kommunen. Først ble ulven lagt til framvisning på Espeland skole hvor flagget ble heist. Så gikk turen til alders- og sjukeheimen. De eldre skulle også få se ulven. Til slutt endte ulven opp foran kommunehuset. Her ble den lagt på veien og opplyst av utallige billys for fremvisning. Dagen etter ble det selsomme skuespillet avsluttet med framvisning på selveste Løvebakken. Deretter ble den kjørt til Trondheim.
Oppstyret rundt jakta lokalt og i de riksdekkende mediene førte trolig til at Kristiansand Museum ved konservator Peter Valeur ikke søkte om å få ulven inn i sine vitenskaplige samlinger. Peter Valeur uttalte til Fædrelandsvennen 22.mars i 1984 at det ikke hadde noen betydning for forskningen at Vegårshei fikk skinnet, og at alle deler av dyret som hadde vitenskaplig interesse skulle gå til forskningen. Han sa samtidig at Kristiansand Museum hadde søkt om å få skjelettet av ulven, men fått avslag. Derimot søkte Zoologisk museum i Oslo om å få ulven inn i sine samlinger, men i tråd med rovdyrholdningene i DVF fikk museet avslag. Selv sterke protester fra naturvernorganisasjonene til Miljøverndepartementet rokket ikke ved DVF’s vedtak. I stedet ble ulven stoppet ut, av Peter Valeur, som et lokalt jakttrofé og havnet i et glassmonter i en bank på Vegårshei. En fest i DVF kort tid etter endte med at de ansatte faktisk spiste opp det meste av ulven. Da norske viltmyndigheter på 1990-tallet skulle sende DNA-materiale av norske ulver til et svensk laboratorium var det ikke mulig å finne fram til noen deler av Vegårsheiulven. Heldigvis fantes det en knokkel i Agder Naturmuseum i Kristiansand, som det senere ble tatt DNA fra. Ut fra det vi i ettertid vet var Vegårsheiulven trolig det eneste individ av arten innenfor landets grenser da skuddet smalt. Ulven møtte sin bane med myndighetenes velsignelse. Vegårshei-showet ble nyhetsstoff også i utlandet. Et par kritiske artikler i New Scientist ble kommentert fra DVFs side i et av septembernumrene i 1984. Her ble det forklart at det var nødvendig med «permission to execute certain individuals of protected species». Dermed var et nytt ord innført i rovdyrforvaltningen, nemlig henrettelse, noe som ble skarpt kommentert i et senere nummer av New Scientist.
DNA undersøkelser har i ettertid vist at Vegårsheiulven var av finsk/russisk innvandring.

Behandlingen av ulven i lokalsamfunnet og presentasjonen i mediene var respektløs og avskyelig. Dette førte til at mange bestemte seg for å arbeide aktivt for vern av denne direkte truete dyrearten i norsk natur.

I tiden etter skuddene som falt i Vegårshei, har ulven hatt vanskelig kår i Norge. Leveområdet er blitt innskrenket til kun å gjelde noen få sørnorske kommuner som grenser til Sverige. Fellingstillatelsene sitter like løst som tidligere, og jakten settes i gang før ankefrist er ute. Fremdeles er sauen mer verdt i vår natur enn en naturlig hjemmehørende norsk viltart som ulv.

Antall døde ulv i Norge etter 1984 og fram til april 2008 er nesten 60 dyr.