25 år siden Vegårsheiulven ble skutt!

Her er hele jaktlaget som var med på ulvejakten, som endte med at Vegårsheiulven ble skutt 11. januar i 1984. Jaktleder Lars Saga holder handa på ulven, mens skytteren Nils Belland sitter med rød lue ved siden av Lars.(foto: Ottar Johansen)

25 år siden Vegårshei-ulven ble skutt
I januar for 25 år siden ble den kjente Vegårsheiulven skutt. Når jeg i ettertid ser tilbake på alt det som skjedde i forbindelse med jakten, så får jeg igjen følelsen av håpløshet og tragedie.
Foranledningen til ulvejakten, som endte så tragisk den 11. januar i 1984, startet i slutten av august 1982 da ble det funnet sau som var drept av rovdyr. Viltformannen Lars Saga mente det var ulv. Han ville straks ha fellingstillatelse. Fellingstillatelse ble ikke gitt grunnet fredningsbestemmelsene.
Den 13. januar i 1983 ble det holdt et stort rovdyrmøte på Vegårshei hvor noen få fra naturvernsiden var til stede. Hele stemningen på møtet var av en slik karakter at det nærmest var forbundet med fare for egen helse å ta ulven i forsvar. Magne Midttun fra Naturvernforbundet og jeg selv var der og vi følte oss langt fra velkomne. Bygdehatet mot ulven og oss rovdyrforkjemperne var så sterkt at det har preget meg i ettertid. Det sterke presset fra bygdefolket, media og sauenæringen førte til at Miljøverndepartementet under møtet lovet en lovendring som kunne åpne for felling.
Allerede den 4. februar passerte endringene Kongen i Statsråd, og Direktoratet for Vilt og ferskvannsfisk (DVF) ga fellingstillatelse den 25. februar.
Naturvernorganisasjonene nådde ikke fram med sine anker og jakten ble satt i gang 26. mars. Fellingstillatelsen gikk ut 31. mai uten at noen ulv var skutt. Lars Saga sendte en søknad om forlenget jakt.
Sommeren 1983 fant man flere sau som skulle være tatt av ulv. Direktoratet var raskt ute med å gi fellingstillatelse. Ankefristen var kun en uke. Miljøverndepartementet fikk saken til behandling etter naturvernorganisasjonenes anker, men opprettholdt fellingstillatelsen fra DVF.
40 mann var raskt i gang med jakten, men ingen ulv ble skutt. På våren hadde jaktlaget prøvd seg med sau som levende åte og ikke lykkes. Noe som ble anmeldt av Verdens villmarksfond.
Hele høsten gikk uten at ulven ble skutt. I begynnelsen av januar 1984 kommer det snø og sporingsforholdene ble gode. Den 9. januar samlet Lars Saga jaktlaget og jakten var i gang for fullt. Den 11. januar drepes en direkte truet art i Norge med Miljøverndepartementets velsignelse.

Jakten hadde da vart i 10 måneder. Skytteren var den 25 år gamle gårdbrukeren Nils Belland fra Mykland i Froland.
Resten av jaktdagen ble et skue som man i ettertid kan betegne som kvalmende og motbydelig. Dyret ble plassert på en liten snøhaug foran jaktlaget med en pinne i kjeften og vist fram til det utrolige store presseoppbudet. Etter dette ble ulven fraktet rundt i hele kommunen. Først ble ulven lagt til framvisning på Espeland skole hvor flagget ble heist. Så gikk turen til alders- og sjukeheimen. De eldre skulle også få se ulven. Til slutt endte ulven opp foran kommunehuset. Her ble den lagt på veien og opplyst av utallige billys for fremvisning. Dagen etter ble det selsomme skuespillet avsluttet med framvisning på selveste Løvebakken. Deretter ble den kjørt til Trondheim.
Oppstyret rundt jakta lokalt og i de riksdekkende mediene førte trolig til at Kristiansand Museum ved konservator Peter Valeur ikke søkte om å få ulven inn i sine vitenskaplige samlinger. Peter Valeur uttalte til Fædrelandsvennen 22.mars i 1984 at det ikke hadde noen betydning for forskningen at Vegårshei fikk skinnet, og at alle deler av dyret som hadde vitenskaplig interesse skulle gå til forskningen. Han sa samtidig at Kristiansand Museum hadde søkt om å få skjelettet av ulven, men fått avslag. Derimot søkte Zoologisk museum i Oslo om å få ulven inn i sine samlinger, men i tråd med rovdyrholdningene i DVF fikk museet avslag. Selv sterke protester fra naturvernorganisasjonene til Miljøverndepartementet rokket ikke ved DVF’s vedtak. I stedet ble ulven stoppet ut, av Peter Valeur, som et lokalt jakttrofé og havnet i et glassmonter i en bank på Vegårshei. En fest i DVF kort tid etter endte med at de ansatte faktisk spiste opp det meste av ulven. Da norske viltmyndigheter på 1990-tallet skulle sende DNA-materiale av norske ulver til et svensk laboratorium var det ikke mulig å finne fram til noen deler av Vegårsheiulven. Heldigvis fantes det en knokkel i Agder Naturmuseum i Kristiansand, som det senere ble tatt DNA fra. Ut fra det vi i ettertid vet var Vegårsheiulven trolig det eneste individ av arten innenfor landets grenser da skuddet smalt. Ulven møtte sin bane med myndighetenes velsignelse. Vegårshei-showet ble nyhetsstoff også i utlandet. Et par kritiske artikler i New Scientist ble kommentert fra DVFs side i et av septembernumrene i 1984. Her ble det forklart at det var nødvendig med «permission to execute certain individuals of protected species». Dermed var et nytt ord innført i rovdyrforvaltningen, nemlig henrettelse, noe som ble skarpt kommentert i et senere nummer av New Scientist.
DNA undersøkelser har i ettertid vist at Vegårsheiulven var av finsk/russisk innvandring.

Behandlingen av ulven i lokalsamfunnet og presentasjonen i mediene var respektløs og avskyelig. Dette førte til at mange bestemte seg for å arbeide aktivt for vern av denne direkte truete dyrearten i norsk natur.

I tiden etter skuddene som falt i Vegårshei, har ulven hatt vanskelig kår i Norge. Leveområdet er blitt innskrenket til kun å gjelde noen få sørnorske kommuner som grenser til Sverige. Fellingstillatelsene sitter like løst som tidligere, og jakten settes i gang før ankefrist er ute. Fremdeles er sauen mer verdt i vår natur enn en naturlig hjemmehørende norsk viltart som ulv.

Antall døde ulv i Norge etter 1984 og fram til april 2008 er nesten 60 dyr.