Den allmenne naturbrukerens rettigheter

”Det meldes om mindre sjenanse fra turgåere under høstens elgjakt”.
Sitatet er hentet fra Grimstad Adressetidene den 14. november i år, og sto i ingressen i et intervju med Elgsjefen i Landvik storvald etter årets elgjakt i Grimstad. Jeg har gått og tenkt på uttalelsen en stund, og mener tiden er inne for en kommentar. Uttalelsen til avisen, som journalisten velger å fokusere på, gir inntrykk av at elgjegerne under jakten har et fortrinn framfor andre til å være i skogen under jaktsesongen. I høst har jeg ved flere anledninger blitt gjort oppmerksom på plakater ved turstier eller skogsbilveier hvor det opplyses om elgjakt samt at man ikke ønsker ferdsel i området. I tillegg har Agderposten omtalt et tilfelle på Tromøya, som omhandlet det samme. Disse eksemplene viser en utvikling som sterkt bryter med allemannsretten og den allmenne bruken av norsk utmark. En slik praksis er selvtekt. Nå tror ikke jeg at flertallet av jegere har disse holdningene til turfolket. Selv har jeg bare møtt positive holdninger til mine elgturer midt under jakten i Froland. (Dessverre er elgjakten lagt til den mest aktive brunstperioden, hvor aktiviteten til dyrene er høy og naturopplevelsene store.) Ca 3,9 % av Norges befolkning løser jaktkort. Resten av befolkningen gjør det ikke.
Dette er ikke et innlegg for eller imot jakt, men et forsøk på å klargjøre det store flertallet av naturbrukeres rettigheter i norsk natur, og samtidig litt om eierskapet til dyrene det jaktes på. Jeg vil gjennom noen få punkter vise dette.
1. Dyrelivet i Norge er et ingenmannseie, eller sagt på en annen måte et felleseie hvis noen skulle eie det. Det er ingen grupperinger som eier dyrelivet mer enn andre i Norge. Dyrelivet forvaltes av et lovverk som fellesskapet har bestemt, og til fellesskapets beste. Viltet eies først når dyret er lovlig skutt. Staten forvalter dyrelivet på vegne av oss alle. Samfunnet har gjennom viltloven gitt grunneieren eller andre retten til å felle og tilegne seg det antall, og den type individer som samfunnet har funnet det forsvarlig å avlive. Alle vet at hvis en person, inkludert grunneier, kjører på og dreper et dyr, så er dyret Statens eiendom, og ikke grunneierens.
2. Jegerne skal ta hensyn til allmennheten. Friluftsloven er klar med tanke på allmennhetens interesser, og § 13 er meget klar når det gjelder plakatbruk og sjikanøse stengsler. Høstens plakater om et ”ferdselsforbud” er snikinnføring av en lov som ikke finnes. Allmennheten har rett til fri ferdsel og naturopplevelser. I praksis har samfunnet vist jegeren en eksklusiv tillitt som han lett kan miste. Vi må huske hvem som kan opptre farlig for hvem.
3. Storviltjakten starter i vårt fylke 10. august og varer fram til 23. desember. Er det da slik at 96,1 % av Norges befolkning, gjennom hele høsten, oppleves å være til sjenanse for de 3,9 % av befolkningen som driver jakt? Er det slik at den store allmenne friluftsbrukergruppen, som ikke jakter i Norge, er til sjenanse for en liten eksklusiv gruppe? Jeg mener nei, og tror at jeg har mange jegere med meg på det, samt at all jakt må gjennomføres slik at det tas hensyn til den allmenne bruk av norsk natur. Det er snikinnføringen av en praksis fra enkelte jegere jeg vil til livs, og som dessverre kan feste seg hos enkelte naturbrukere.
4. Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) gjorde for noen år siden en stor kartlegging av folks aktivitetstyper i forbindelse med friluftsliv. Her toppet spaserturer med 81,7 %, bær/soppturer 43,1 % og storviltjakt med 2,2 %. I klar tekst betyr det at storviltjakt utgjør en meget liten del av det norske folks friluftsaktiviteter, og er langt fra den allmenne interesse. Den samme kartleggingen ba folk gi en vurdering av grunner for å dra på tur. 58 % mente at det å komme seg ut i frisk natur vekk fra støy og forurensing, var meget viktig. Kun 6 % mente at det å gå på jakt var meget viktig.
Mitt ønske er at selv om det jaktes så må naturbrukeren og den allmenne utfoldelsen av friluftslivet respekteres.