En flott 12-tagger i Härjedalen i Sverige

Tiurleik i Mykland våren 2008

Tiurleiken som ligger på video lenger nede på siden er filmet i Mykland 2008. Leiken ligger midt inne i det store brannfeltet. Våren 2008 var det 10 tiur pluss minst 12 røy inne på leiken. Jeg hadde noen fantastisk fine dager inne på leiken. Sjefen på leiken ble utfordret flere ganger av en annen tiur, men vant og beholdt posisjonen som den dominerende.

Skogbrannen i Mykland - en videohistorie

Tiurslosskamp

Under leikperioden til storfuglen hender det ofte at den dominerende tiuren havner i slosskamp med en tiur som gjerne vil overta plassen som den ledende. Disse kampene kan vare mange minutter og være ganske voldsomme. Kampene kan være så kraftige at fuglene blir skadet. Av og til ender det med at den ene tiuren dør av skadene. Videoen viser litt av en slik slosskamp hvor sjefen blir utfordret. Noe av filmen er i sakte film slik at du bedre skal se hva som foregår.

Rakkelhane parer seg med røy på en orreleik

I april 1992 opplevde jeg å få se en rakkelhane for første gang. Det skjedde på en orreleik i Øvre Landvik i Grimstad kommune. På denne orreleiken, hvor orrhanene spiller på bart fjell, pleier det å være fra 3 - 7 orrhaner.
Den 26. april observerte jeg tre røysom kom inn til leiken. De var svært så opptatt av rekkelhanen. Det endte med at rakkelhanen paret alle røyene. to av disse paringene fikk jeg videofilmet. Har ikke hørt om andre som har filmet dette.
Her er videofilmen som viser en rakkelhane som parer seg med røy.

1.mai 1994 var det tre rakkelhaner på samme orreleiken. Da var det også ei røy innom. Den paret seg 5. mai. Her kan du se tre rakkelhaner som sloss.

Gaupa - i ferd med å bli jaktet bort

Gaupa - Europas største villkatt skytes ned for fote.

Under årets gaupejakt er det gitt fellingstillatelse på til sammen

119 gauper i Norge. Bakgrunnen for det store uttaket er en bestand på
mellom 429–452 individer. Forskjellige presentasjoner av døde gauper
og deres banemenn i landets aviser samt oppslagenes størrelse skulle
tyde på at dette er noe folk støtter opp og ivrer for.

Sannheten ser ut til å være noe annet. Ved å lese bloggene/
kommentarene til avisenes artikler på nettet ser man at gaupejakten
oppleves som uakseptabel, motbydelig og uforståelig. Selv får jeg
mange henvendelser fra folk som lurer på hva som skjer. Direktoratet
for Naturforvaltning (DN) sier at bestandsmålet på 65 årlige
ynglinger er nådd. Dette tallet er en politisk avgjørelse av
Stortinget der bestanden i Sverige var et viktig poeng. FVR mener
hvert land skal ta sitt ansvar for levedyktige bestander av
hjemmehørende arter i sitt land. Biologer og populasjonsdynamikere
sier at en bestand bør være på minst 1000 individer med minst 200
reproduserende hunner for å kunne være levedyktig. Svenskene har
faktisk gått enda lengre for å være på den sikre siden og uten å
skjele til situasjonen i andre land. De har bestemt at målet skal
være 1500 gauper og minst 300 årlige ynglinger. Dette målet har de
nådd og har derfor satt i gang gaupejakt. Der settes ikke jakten i
gang før 1. mars, bl.a. med bakgrunn i gaupemoras opplæring av ungene
til å jakte på de viltlevende artene gjennom vinteren. Dette bryr vi
oss ikke med i Norge. I Norge starter jakten 1. februar og det
tillates at jegerne tar ut 26–28 % av bestanden, mens Sverige tar ut
kun 6 %.

Folks reaksjon på dagens gaupejakt forteller klart at det er et gap
mellom hva Stortinget har bestemt og hva folk mener og ønsker.
Jegerne kan legitimt skyte bort et stort antall dyr med myndighetens
velsignelse. Men er det rett? Kun 4 % av Norges befolkning løser
jaktkort. Det er med andre ord 96 % som ikke jakter. De som ikke
jakter frarøves store opplevelsesverdier når gaupebestanden er så
liten som den er. Har ikke disse like stor rett til å oppleve dyrene
i levende live som jegerne har til å skyte dem?

Isla de Margarita

Øya Isla de Margarita ligger utenfor kysten av Venezuela. Dagtemperaturen lå på mellom 24 og 29 grader. Mens sjøtemperaturen lå ca 27 grader. Margarita har mage vakre strender. På nordøstsiden ligger Playa el Agua og her blåser det alltid litt. Vinden gjør at man ikke blir slått ut av varmen. Men bølgene kan av og til være for kraftige for barn. Fra Margarita kan man reise inn til fastlandet på to-dagers turer. Mange velger en tur inn til Orinoco deltaet. Her kan man oppleve et fantastisk dyreliv samt treffe Warao-indianerne. Har man lyst til å reise litt rundt på øya for å se og oppleve noe av kulturen så bør man leie seg en drosje. Da betaler man timepris. Etter norske forhold så koster en dagstur med drosje og engelsktalende guide omkring 300 NOK. Da kan man besøke fiskelandsbyer eller de mange gamle fortene, regnskog og ørkenaktige områder. Regnskogen ligger på den østlige siden av øya og har enkelte plasser noen gigantiske løvtrær.
Langs strendene ligger det mange flotte barer og spiseplasser. På noen av disse er det enkelte kvelder salsashow med mye trommer og lokale dansere. Hotel Ashi består av små bungalower som ligger rundt et basseng. Som hotelgjest får man gratis solseng nede på stranda. Hovedstaden på øya heter La Asuncion og er en vakker gammel by. Sentrum er full av gamle flott hus. Midt i byen er det en stor statue av den store frihetskjemperen Simon Bolevar. Det gule huset med søyler er administrasjonssenteret. På en høyde over byen ligger et gammelt fort. De fleste som drar til Margarita besøker El Valle, en liten by med en berømt kirke. Inne i kirken er en madonnafigur som mange kommer og ber til. På plassen utenfor kirken ligger et marked hvor man kan kjøpe perlekjeder laget av ekte perler og madonnafigurer. På den smaleste delen av Margarita ligger en nasjonalpark - Laguna la Restinga - med en rik mangroveskog. Her kan man leie en båtfører og bli kjørt rundt i et uttall av kanaler. Er man heldig så kan man få oppleve flamingoer og fiskeørn her.

En tiurleik i Mykland

Dette er en tiurleik som ligger midt inne i det store brannfeltet i Mykland. Det øverste bildet er tatt i april 2007 og viser en liten kolle som er selve sentrum av leiken. Det andre bildet er fra samme plass, men tatt i juni 2008. Som du ser er den lave vegetasjonen brent bort.

Skogbrannen i Mykland

Dette bildet er fra en tiurleik som ligger midt inne i det store brannfeltet i Mykland i Froland kommune. Høsten 2008 var lyngen på vei opp igjen.

25 år siden Vegårsheiulven ble skutt!

Her er hele jaktlaget som var med på ulvejakten, som endte med at Vegårsheiulven ble skutt 11. januar i 1984. Jaktleder Lars Saga holder handa på ulven, mens skytteren Nils Belland sitter med rød lue ved siden av Lars.(foto: Ottar Johansen)

25 år siden Vegårshei-ulven ble skutt
I januar for 25 år siden ble den kjente Vegårsheiulven skutt. Når jeg i ettertid ser tilbake på alt det som skjedde i forbindelse med jakten, så får jeg igjen følelsen av håpløshet og tragedie.
Foranledningen til ulvejakten, som endte så tragisk den 11. januar i 1984, startet i slutten av august 1982 da ble det funnet sau som var drept av rovdyr. Viltformannen Lars Saga mente det var ulv. Han ville straks ha fellingstillatelse. Fellingstillatelse ble ikke gitt grunnet fredningsbestemmelsene.
Den 13. januar i 1983 ble det holdt et stort rovdyrmøte på Vegårshei hvor noen få fra naturvernsiden var til stede. Hele stemningen på møtet var av en slik karakter at det nærmest var forbundet med fare for egen helse å ta ulven i forsvar. Magne Midttun fra Naturvernforbundet og jeg selv var der og vi følte oss langt fra velkomne. Bygdehatet mot ulven og oss rovdyrforkjemperne var så sterkt at det har preget meg i ettertid. Det sterke presset fra bygdefolket, media og sauenæringen førte til at Miljøverndepartementet under møtet lovet en lovendring som kunne åpne for felling.
Allerede den 4. februar passerte endringene Kongen i Statsråd, og Direktoratet for Vilt og ferskvannsfisk (DVF) ga fellingstillatelse den 25. februar.
Naturvernorganisasjonene nådde ikke fram med sine anker og jakten ble satt i gang 26. mars. Fellingstillatelsen gikk ut 31. mai uten at noen ulv var skutt. Lars Saga sendte en søknad om forlenget jakt.
Sommeren 1983 fant man flere sau som skulle være tatt av ulv. Direktoratet var raskt ute med å gi fellingstillatelse. Ankefristen var kun en uke. Miljøverndepartementet fikk saken til behandling etter naturvernorganisasjonenes anker, men opprettholdt fellingstillatelsen fra DVF.
40 mann var raskt i gang med jakten, men ingen ulv ble skutt. På våren hadde jaktlaget prøvd seg med sau som levende åte og ikke lykkes. Noe som ble anmeldt av Verdens villmarksfond.
Hele høsten gikk uten at ulven ble skutt. I begynnelsen av januar 1984 kommer det snø og sporingsforholdene ble gode. Den 9. januar samlet Lars Saga jaktlaget og jakten var i gang for fullt. Den 11. januar drepes en direkte truet art i Norge med Miljøverndepartementets velsignelse.

Jakten hadde da vart i 10 måneder. Skytteren var den 25 år gamle gårdbrukeren Nils Belland fra Mykland i Froland.
Resten av jaktdagen ble et skue som man i ettertid kan betegne som kvalmende og motbydelig. Dyret ble plassert på en liten snøhaug foran jaktlaget med en pinne i kjeften og vist fram til det utrolige store presseoppbudet. Etter dette ble ulven fraktet rundt i hele kommunen. Først ble ulven lagt til framvisning på Espeland skole hvor flagget ble heist. Så gikk turen til alders- og sjukeheimen. De eldre skulle også få se ulven. Til slutt endte ulven opp foran kommunehuset. Her ble den lagt på veien og opplyst av utallige billys for fremvisning. Dagen etter ble det selsomme skuespillet avsluttet med framvisning på selveste Løvebakken. Deretter ble den kjørt til Trondheim.
Oppstyret rundt jakta lokalt og i de riksdekkende mediene førte trolig til at Kristiansand Museum ved konservator Peter Valeur ikke søkte om å få ulven inn i sine vitenskaplige samlinger. Peter Valeur uttalte til Fædrelandsvennen 22.mars i 1984 at det ikke hadde noen betydning for forskningen at Vegårshei fikk skinnet, og at alle deler av dyret som hadde vitenskaplig interesse skulle gå til forskningen. Han sa samtidig at Kristiansand Museum hadde søkt om å få skjelettet av ulven, men fått avslag. Derimot søkte Zoologisk museum i Oslo om å få ulven inn i sine samlinger, men i tråd med rovdyrholdningene i DVF fikk museet avslag. Selv sterke protester fra naturvernorganisasjonene til Miljøverndepartementet rokket ikke ved DVF’s vedtak. I stedet ble ulven stoppet ut, av Peter Valeur, som et lokalt jakttrofé og havnet i et glassmonter i en bank på Vegårshei. En fest i DVF kort tid etter endte med at de ansatte faktisk spiste opp det meste av ulven. Da norske viltmyndigheter på 1990-tallet skulle sende DNA-materiale av norske ulver til et svensk laboratorium var det ikke mulig å finne fram til noen deler av Vegårsheiulven. Heldigvis fantes det en knokkel i Agder Naturmuseum i Kristiansand, som det senere ble tatt DNA fra. Ut fra det vi i ettertid vet var Vegårsheiulven trolig det eneste individ av arten innenfor landets grenser da skuddet smalt. Ulven møtte sin bane med myndighetenes velsignelse. Vegårshei-showet ble nyhetsstoff også i utlandet. Et par kritiske artikler i New Scientist ble kommentert fra DVFs side i et av septembernumrene i 1984. Her ble det forklart at det var nødvendig med «permission to execute certain individuals of protected species». Dermed var et nytt ord innført i rovdyrforvaltningen, nemlig henrettelse, noe som ble skarpt kommentert i et senere nummer av New Scientist.
DNA undersøkelser har i ettertid vist at Vegårsheiulven var av finsk/russisk innvandring.

Behandlingen av ulven i lokalsamfunnet og presentasjonen i mediene var respektløs og avskyelig. Dette førte til at mange bestemte seg for å arbeide aktivt for vern av denne direkte truete dyrearten i norsk natur.

I tiden etter skuddene som falt i Vegårshei, har ulven hatt vanskelig kår i Norge. Leveområdet er blitt innskrenket til kun å gjelde noen få sørnorske kommuner som grenser til Sverige. Fellingstillatelsene sitter like løst som tidligere, og jakten settes i gang før ankefrist er ute. Fremdeles er sauen mer verdt i vår natur enn en naturlig hjemmehørende norsk viltart som ulv.

Antall døde ulv i Norge etter 1984 og fram til april 2008 er nesten 60 dyr.